Hva er problemet med den norske boligpolitikken? I motsetning til våre nordiske naboland har Norge overlatt mye av boligpolitikken til markedet. Selv med høye boligpriser, får ikke boligbyggerne bygget nok boliger. Og hva skjer med dem som ikke kommer seg inn på boligmarkedet – som ikke har rike foreldre som kan åpne lommeboka.
– Dette er et uløst problem og en «blind spot» i dagens politikkutformingen, sier ukens gjest Kim Astrup, som er forsker på NIBR ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Hilde Sylliaas er en svært engasjert førsteamanuensis ved fysioterapeututdanningen på HiOA. For Hilde er det viktig at studentene hennes får erfaring med å jobbe med sosialt utsatte mennesker. Derfor gir hun studentene praksisperioder der de får jobbe med innsatte i Halden fengsel, og neste uke får de jobbe som støtteapparat for deltakerne under VM i gatefotball i Oslo.
Jeg husker de første dagene. Vi besøkte han jo hver dag, og da opplevde jeg det som det var sånne kjempevoldsomme ting som foregikk der. Og så plutselig så var det noen som stoppet og kikket ned på meg; «Hei, der har vi jo en, hei, hvordan er det med deg?» Og bare det at noen spurte, så begynte jeg å gråte bare. Fordi de så meg. Og så sa jeg bare et eller annet, noen ord. Og så dro de videre.
– Mor til psykiatrisk pasient.
Tvang innen psykiatrien er et tema som reiser mange etiske utfordringer og dilemmaer, men mens mye av mediedekningen og forskningen konsentreres om omfanget av tvang og effekten tvang har på pasienter, er det få som har snakket med de som ikke har et tall i statistikkene, de som står på sidelinjen: de pårørende.
PISA, Timms, nasjonale prøver og de gode gamle karakterene. Det måles og måles i norsk skole, men hva skal vi egentlig med alle disse undersøkelsene og testene? Hvordan brukes det resultatene av disse målingene i skolen? Og gir tallene et riktig bilde av hvordan det står til i norsk skole?
Forskning viser at pasienter med minoritetsbakgrunn får dårligere kvalitet på medisinsk behandling enn øvrige pasienter. Stipendiat Lise-Merete Alpers har nettopp levert doktorgrad om kompetansebehovet helsepersonell har i møte med etniske minoritetspasienter.
Musikken er følelsenes språk, og kan oppfordre oss mennesker til handling. Dette er kanskje én av grunnene til at sensur av takt og tone med tilhørende tekst fortsatt er utbredt innenfor alle kulturer.
Så hvor går grensen mellom kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og krenkelser? Skal musikere bedrive selvsensur for å skåne andre?